Background
This PhD project has examined how outpatient commitment (OC) decisions work. In Norway,
the Mental Health Act provides the opportunity to use coercion in the treatment of people
with mental disorder. Patients with OC decisions live in their own homes in the municipality,
at the same time as they have a compulsory decision adopted by the specialist health service.
Aim
The main issue for this PhD project has been to explore how the OC scheme works from a
mental health service perspective. The PhD project has mapped the patient group receiving
OC decisions. In addition, it has investigated how health personnel in mental health services
experience follow-up and interaction with patients and across service levels.
Design and methods
This PhD project consists of three sub-studies with different issues and different research
designs using both quantitative and qualitative methods. These three sub-studies have resulted
in three published papers.
Sub-study 1 collected data from electronic patient records including all patients in two
counties in Norway. The statistical methods used in this study were descriptive analysis, with
frequency analysis and cross-tabulation analysis. The study mapped the patient group of 139
patients who had received an OC decision from 2008 to 2012.
Sub-study 2 collected data using an electronic questionnaire sent to healthcare personnel in
the mental health services, who have experience with psychosis and OC decisions in two
counties in Norway. There were 230 people who received the questionnaire and 84 of them
answered the form. The groups were compared using cross-analysis, correlation analysis
(Pearson’s r) and non-parametric Wilcoxon’s test (P ≤0.05). The sample consisted of various
health personnel from both small and large municipalities, and examined which tasks they had
in follow-up of patients and how they collaborated with the specialist health services.
Sub-study 3 This was a qualitative study collecting data through focus group interviews with
health personnel from the municipal health service and specialist health services. The study
explored their experiences with collaboration between municipalities and specialist health
care services, for patients with an OC decision. The analysis followed the steps in qualitative
content analysis inspired by Graneheim and Lundman.
Results
The first sub-study revealed that the patient group receiving the OC decisions constituted a
small group of patients in mental health care who had psychotic disorders, with the majority
having a schizophrenia disorder. Most patients had received treatment in mental health care
for 10 years before they received their first OC decision. They received parallel mental health
services from both specialist health services and their own home municipality. Many patients
lacked information about an individual plan (IP) and a contact person in the medical record.
The second sub-study found that the health personnel gave the same follow-up to all patients
with psychosis and OC decisions. However, patients who had OC decisions received fewer
conversations about their medication. Many among the health personnel lacked up-to-date
knowledge of the changes in the Mental Health Act in 2017. In addition, the study disclosed
that the health personnel had varied experience of cooperation with the specialist health
services.
The third sub-study explored the health personnel experiences with follow-up of patients with
OC decisions in municipal housing associations and district psychiatric centres (DPCs). The
study disclosed that the health personnel related that they followed up patients with OC
decisions in a different way to other patients, and felt more responsibility towards them. Thus,
the altered rules for consent competence have made the work with OC decisions more
demanding.
Conclusion
All the sub-studies revealed a lack of interaction between the service levels. The
responsibility for coordinating the follow-up of the patients with OC decisions on a daily
basis appears to be unclear across service levels. The contact person's role and IP have not
functioned as a collaboration tool in accordance with the intention of the Mental Health Act
and the Patient Rights Act. When an IP is lacking, there is a lack of an absence of clear user
participation and of a rehabilitation perspective for the patients with OC decisions. The new
legislation in the Mental Health Act in 2017, with a requirement for consent assessment
before an OC decision, has changed the practice and the basis for making an OC decision.
Therefore, if an OC decision can contribute to an improved process and function as intended
in the law, the decisions must contain more than the control of the decision. These findings
show that the laws are not currently applied, which is ethically worrying.
Sammendrag
Bakgrunn
Dette PhD prosjektet har utforsket hvordan ordningen med tvang uten døgnopphold (TUD)
fungerer i Norge. I Norge gir Psykisk helsevernloven muligheten til å bruke tvang ved
oppfølgingen av pasienter med psykisk lidelser som bor i sitt eget hjem i kommunen, samtidig
som de har tvangsvedtak fra spesialisthelsetjenesten.
Formål
Målet for dette PhD prosjektet har vært å utforske hvordan TUD ordningen fungerer ut i fra et
psykisk helsetjenesteperspektiv. PhD prosjektet har kartlagt pasientgruppen med TUD vedtak,
og undersøkt hvilken oppfølging pasientene får og hvordan samarbeidet mellom kommuner
og spesialisthelsetjenesten fungerer.
Design og metoder
Dette PhD-prosjektet består av tre delstudier med forskjellige problemstillinger og forskjellige
forskningsdesign og har benyttet både kvantitativ og kvalitativ metode. De tre delstudiene har
resultert i tre publiserte artikler.
Delstudie 1 inkluderte 139 pasienter fra to fylker i Norge med TUD vedtak. Data ble samlet
inn fra elektroniske pasientjournaler og inkluderte alle pasienter med TUD vedtak fra 2008
t.o.m. 2012. Studien hadde et deskriptivt design og det ble benyttet frekvensanalyse og kryss-
tabellanalyse.
Delstudie 2 samlet inn data ved hjelp av et elektronisk spørreskjema sendt til helsepersonell i
kommunale psykiske helsetjeneste i to fylker i Norge, som hadde erfaring med pasienter med
psykose og TUD vedtak. Det var 230 personer som mottok spørreskjemaet, og 84 personer
besvarte skjemaet. Gruppene ble sammenlignet ved bruk av kryssanalyse, korrelasjonsanalyse
(Pearson’s r) og ikke-parametrisk Wilcoxon’s test (P ≤0.05). Utvalget besto av helsepersonell
fra både små og store kommuner, og det ble undersøkt hvordan de fulgte opp pasientene i
kommunene og hvordan de samarbeidet med spesialisthelsetjenesten.
Delstudie 3 er en kvalitativ studie som samlet inn data gjennom fokusgruppeintervjuer med
helsepersonell fra kommunale bofelleskap og spesialisthelsetjenesten. Studien utforsket deres
erfaringer med samarbeid mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste for pasienter med
TUD vedtak. Analysen fulgte trinnene til kvalitativ innholdsanalyse etter Graneheim og
Lundman.
Resultater
Den første delstudien viste at pasientgruppen som har TUD vedtak, utgjør en liten
pasientgruppe i psykisk helsevern med psykose lidelser, hvor de fleste hadde en
schizofrenilidelse. De fleste pasientene hadde hatt oppfølging for sine psykiske
helseproblemer i 10 år før de fikk sitt første TUD vedtak. Pasientene mottok parallelle
psykiske helsetjenester fra både spesialisthelsetjenesten og sin egen hjemkommune. Mange
pasienter manglet informasjon om individuell plan (IP) og hvem fra spesialisthelsetjenesten
som var kontaktperson i pasientjournalen.
Den andre delstudien viste at helsepersonell gir samme oppfølging til alle pasienter med
psykotiske lidelser uansett om de hadde et TUD vedtak eller ikke. Men, pasienter med TUD
vedtak fikk færre samtaler om medisiner. Mange blant helsepersonellet manglet oppdatert
kunnskap om endringene i Psykisk helsevernloven fra 2017. Helsepersonellet i kommunene
erfarte utfordringer knyttet til samarbeid mellom helsepersonell på ulike tjenestenivåer. IP ble
sjelden brukt og fungerte bare i varierende grad som et samhandlingsverktøy.
Den tredje delstudien har undersøkt helsepersonells erfaringer med oppfølging av pasienter
med TUD vedtak i kommunale borettslag og distrikt psykiatriske senter (DPS). De svarte at
de fulgte opp pasienter med TUD vedtak på en annen måte enn andre pasienter, og følte mer
ansvar overfor dem. Lovendringen i Psykisk helsevernloven fra 2017, med krav om
samtykkevurdering før TUD vedtak, har gjort arbeidet med TUD vedtak mer krevende.
Konklusjon
Alle delstudiene viste manglende samhandling mellom tjenestenivåene. Informasjon om
kontaktpersonen i spesialisthelsetjenesten manglet for mange pasienter. Ansvaret for
koordinering av oppfølgingen av pasientene med TUD vedtak mellom tjenestenivåer ser ut til
å være uklar, og IP fungerer ikke som et samarbeidsverktøy i samsvar med intensjonen i
Psykisk helsevernloven og Pasientrettighetsloven. Når en IP mangler, mangler et tydelig
brukermedvirkning og rehabiliteringsperspektiv for pasienter med TUD vedtak.
Den nye lovendringen i Psykisk helsevernloven fra 2017, med krav om samtykkevurdering
har endret praksis og grunnlag for å gjøre TUD vedtak.
Hvis TUD vedtak skal bidra til bedring som loven tilsier, må TUD vedtaket inneholde mer
enn å kontrollere vedtakene. Dette PhD prosjektet viser at noen av lovbestemmelsene ikke
brukes, noe som er etisk bekymringsfullt.
|