Tema
Artikkelen tar for seg bruken av tvang på akuttpsykiatriske avdelinger for barn og unge i Norge.
Formål
Formålet med denne artikkelen er å gi innsikt i hvordan tvang – sett på et kontinuum av formell og uformell tvang – er forankret i den psykiatriske behandlingen av barn og unge. Dette helhetlige fokuset på ulike former for tvang er avgjørende for å øke fagpersoners bevissthet om tvangens virkninger på barns og unges trivsel, tillit til fagpersoner og fremtidig tilgang til psykiske helsetjenester.
Kilder
Studien er basert på etnografisk feltarbeid ved tre akuttavdelinger i Norge, gjennomført i 2023–2024. Forskningen inngår i en større studie med blandede metoder som fokuserer på kompleksiteten ved tvang i norsk barne- og ungdomspsykiatri, og som i tillegg til feltarbeidet omfatter intervjuer og spørreundersøkelser med klinisk personale og pasienter ved 18 akuttavdelinger.
Konklusjon
Studien viser hvordan formell og uformell tvang er innebygd i rutinemessig terapeutisk praksis på akuttavdelinger for barn og unge. Tre former for uformell tvang fremheves: feilinformasjon eller tilbakeholdelse av informasjon, bruk av pressmidler for å oppnå etterlevelse av behandlingen, og trusler om formell tvang for å sikre etterlevelse av behandlingen. I klinisk praksis henger bruken av formell og uformell tvang sammen. Barn opplever ubehag, frustrasjon og viser tegn på tilbaketrekning når de utsettes for tvang. Studien konkluderer med at å sørge for åpenhet rundt behandlingsaktiviteter og -planer, å lytte til barnas perspektiver på behandlingsbehov og å vise respekt for deres autonomi – også når de er innlagt med foreldrenes samtykke – er avgjørende for deres trivsel, bedring og fremtidige tilgang til psykisk helsevern og andre støttesystemer.
|