En kvantitativ undersøkelse om forskjeller i holdninger til tvang mellom profesjonsgrupper i psykisk helsevern

Ulike holdninger til tvang er en viktig komponent som muligens kan forklare observerte variasjoner i tvangsutøvelse mellom ulike avdelinger i psykisk helsevern. Denne hovedoppgaven utforsker forskjeller i holdninger til formell og uformell tvang mellom ulike profesjonsgrupper (psykologer, leger/psykiatere, sykepleiere og sosialarbeidere) i psykisk helsevern, samtidig som vi kontrollerer for andre personal-karakteristikker, slik som kjønn, alder, vedtaksansvar, spesialisering/videreutdanning, arbeidserfaring og tvangserfaring. Utvalget bestod av 1160 ansatte i psykisk helsevern som svarte på et standardisert spørreskjema (Staff Attitudes to Coercion Scale) som adresserer holdninger til tvang i tre dimensjoner: Tvang kan oppleves krenkende for pasienten (Kritisk holdning), tvang er viktig for sikkerhet/omsorg (Pragmatisk holdning) og tvang er viktig for behandling (Positiv holdning). Informantene svarte også på spørsmål om hvorvidt de opplever formelle og uformelle tvangsmetoder som etisk problematiske og nyttige for god effekt av behandling. Vi fant signifikante forskjeller mellom profesjonsgruppene på alle tre holdningene i SACS. Det var størst enighet om at tvangsbruk er viktig for sikkerheten og omsorgen til pasientene, mens det var størst uenighet om tvangsbruk er viktig for behandling av pasienter. Videre fant vi at disse holdningene i stor grad er relatert til formell tvang, og at fagbakgrunn har signifikant effekt på holdninger selv når man kontrollerer for andre personalvariabler. En mulig forklaringsmodell er at variasjonen i holdninger til tvang mellom profesjonsgruppene kan forklares med ulike arbeidsroller og erfaring med tvangsbruk. Historiske røtter, utdanningsforhold og kultur hos de ulike profesjonsgruppene kan også være viktig for å forstå hvorfor ulike profesjoner har forskjellige holdninger til bruk av tvang.