FIKK VI SOM FORTJENT? : En gjennomgang av lover og forskrifter som regulerer adgangen til tvungen behandling av personer med spiseforstyrrelser Jfr ny § 4-4b i psykisk helsevernloven

Enkelte menneskers forstyrrede forhold til inntak av mat og drikke, har vært et kjent fenomen i flere tusen år, og omtales allerede i overleveringer fra det gamle Egypt, mer enn 3000 år før vår tidsegning. Dette gjelder i første rekke mennesker med et næringsinntak langt under minimum for det som normalt skulle til for å opprettholde livet over tid. I middelalderens Europa kunne personer med ekstremt lite næringsinntak og uttalt asketisk livsførsel bli tillagt stor åndelig styrke, og derigjennom oppnå høy status i samfunnet eller i religiøse sammenhenger, samt i ettertid bli dyrket som hellige individer. Den nære historie derimot gir mange eksempler på til dels tragiske menneskeskjebner der det blir mer tydelig at de færreste av disse sultende menneskene har valgt denne livsformen frivillig, og mange avgår ved døden fordi de ikke selv er i stand til å ta kontroll over dette fenomenet som i våre dager kalles anorexia nervosa.

Personer med anorexia nervosa har vært en vanskelig utfordring for det moderne samfunnet i alminnelighet og helsevesenet i særdeleshet i mer enn 150 år, og allerede på midten av 1700-tallet hevdet enkelte ledende vitenskapsmenn at disse menneskers forstyrrede kroppsbilde og unormale forhold til inntak av næring, måtte representere en alvorlig tilstand med ”sykelig sjelsinnhold”, og at disse menneskene var i sterkt behov av behandling for sin lidelse av kvalifisert helsepersonell. I løpet av de siste 100-150 år har det vokst frem en økt forståelse for at anorexia nervosa har bakgrunn i psykologiske forstyrrelser, og regnes derfor i nyere tid som en psykiatrisk lidelse som gjennom sin uttrykksform gir store psykiske og somatiske konsekvenser. Fra midten av 1950-tallet har disse pasientene derfor blitt behandlet i både somatiske og psykiatriske institusjoner hvor det er satset store ressurser på å få pasientene i gang med normalt næringsinntak. For det meste har behandlingen vært ”frivillig”, men ved fremvekst av moderne psykiatrilovgivning i Norge rundt 1960, ble det i økende grad aktualisert om de sykeste av disse pasientene også kunne underkastes tvungen behandling med hjemmel i Lov om psykisk helsevern, og gis næringstilførsel mot sin uttrykte vilje, på bakgrunn av deres manglende evne til selv å forstå sitt behov for ernæring.

Ved moderne teknologi og ny medisinsk kunnskap er det nå mulig å ernære pasienter i lang tid vhja næringssonde til magen eller ernæring gitt direkte i blodårene, og det er mulig å ta sterk ytre kontroll over andre individer på denne måten. Fra særlig juridisk hold er det stilt spørsmål ved legaliteten i en slik inngripen i andre menneskers liv, og det er gjennom lovrevisjoner og lovendringer de siste 20-25 årene lagt sterke føringer, samt utarbeidet detaljerte forskrifter med retningslinjer, for når og hvordan man kan utøve denne typen tvang. Min oppgave har utgangspunkt i dette, og redegjør innledningsvis for den historiske utvikling og samfunnets syn på sykdommen frem til våre dager. Samtidig gjennomgås de juridiske bestemmelser som regulerer behandlingen av mennesker med så alvorlige spiseforstyrrelser at de selv ikke er i stand til å søke eller motta frivillig behandling, og uten tvungen ernæring vil lide alvorlig helseskade eller avgå ved for tidlig død.

På midten av 1980-tallet var den offentlige oppfatning at det både var lovlig og ønskelig at sultestreikende mennesker kunne underlegges tvungen ernæringstilførsel for å unngå at disse ble påført helseskade eller død. Imidlertid er det ved fremvekst av sterke generelle pasientrettigheter fra tidlig på 1990-tallet, kommet mange motforestillinger til et slik syn, og ved utarbeidelse av ny pasientrettighetslov i 1999 ble det implementert en rett til å ikke få avbrutt en sultestreik som var iverksatt på bakgrunn av alvorlig overbevisning, selv om denne ville føre til døden. Ved denne lovendringen og i tillegg endring i helsepersonelloven som medførte begrensninger i helsepersonells mulighet til å gripe inn nødrettslig, ble også den gjeldende rettstilstand rundt tvungen behandling av alvorlig anoreksi svært komplisert, og dette førte til flere dødsfall som trolig kunne vært unngått.

I oppgaven – som er kritisk-normativ - presenteres offentlige og private dokumenter av medisinsk, psykiatrisk og juridisk karakter – der de juridiske og psykiatriske problemene i forhold til tvungen ernæring drøftes. Jeg presenterer også egne og andre klinikeres erfaring med denne typen behandling sett i lys av rettstilstanden før og etter implementering av ny helselovgivning ved årtusenskiftet, og lar pasientene selv komme til orde med egne beretninger og synspunkter vedrørende tvungen behandling. Deretter gjennomgås prosessen mot revidert psykisk helsevernlov via to høringsrunder og påfølgende politisk vedtak sommeren 2006. Dette resulterte i en egen lovparagraf (§ 4-4 b) i revidert psykisk helsevernlov som ble implementert 1.1.2007, og som regulerer bruken av tvungen ernæring for pasienter med alvorlig anorexia nervosa. Paragrafen slår fast at sykdommen under gitte forhold er å regne som en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand, og da også ihht strenge kriterier kan behandles med tvungen ernæringstilførsel. Imidlertid er det fra klinisk hold reist spørsmål ved om den nye lovparagrafen er gitt med for snevert virkeområde, samt at det også er spilt inn flere kritiske bemerkninger til detaljer i forskriften som vanskeliggjør praktisk utøvelse av den nye lovebestemmelsen. Avslutningsvis forsøker jeg å besvare spørsmålet om rettstilstanden er blitt så god som den kunne bli i denne omgang, eller kunne blitt betydelig bedre ved å ta hensyn til det fremlagte materialet som ligger tilgjengelig for alle i lærebøker, behandlingsveiledere, juridisk veiledningslitteratur, offentliggjorte pasientberetninger, høringssvar og allerede etablerte behandlingsprogrammer m.m. Jeg konkluderer med at det er behov for rask evaluering av loven, og trolig behov for endringer eller presiseringer i forskriften før loven kan sies å være optimal og godt anvendbar.