Rettsgrunnlag for behandling av demente med psykofarmaka

I dag bor omtrent 40 000 av Norges befolkning på sykehjem.1 Forholdene på norske sykehjem er stadig gjenstand for offentlig debatt, og i media har det ved flere anledninger blitt avdekket at beboere utsettes for inngrep som ikke har hjemmel i lov.2 Avsløringene viser at omsorg på norske sykehjem ikke alltid ytes i tråd med det grunnleggende rettsstatlige prinsippet der all utøvelse av offentlig myndighet må bygge på rettslige kompetansenormer.3 Når helsehjelp ytes uten tilstrekkelig rettslig forankring vil pasientens rettssikkerhet kunne stå i fare, som følge av et svekket rettslig vern mot overgrep og vilkårlighet.

For å redusere omfanget av uhjemlet tvangsbruk og sikre at pasienter får nødvendig helsehjelp og et bedre rettsvern, ble kapittel 4A innført i pasient- og brukerrettighetsloven i 2009.4 Helsetilsynets oppfølging av praktiseringen av dette nye lovverket på norske sykehjem avdekket likevel omfattende lovbrudd i landets kommuner, der tvang blant annet ble benyttet uten hjemmel i kapittel 4A.5 Det ble påpekt at lovverket var vanskelig å forstå, at de ansatte hadde liten opplæring i lovverket og at lovverket stilte krav som opplevdes som urealistiske å gjennomføre i en travel arbeidshverdag.6 Undersøkelser har også vist at tvangstiltak blant annet blir brukt på grunn av mangel på ressurser, eksempelvis ved bruk av beroligende medisiner i stedet for aktiviteter og sosial kontakt.7

Beboere på sykehjem kan ha ulike helseutfordringer som aktualiserer forskjellige medisinske og rettslige spørsmål. I denne oppgaven skal det rettslige grunnlaget for medisinering av demente sykehjemsbeboere med psykofarmaka problematiseres. Aktuelle rettsgrunnlag kan være pasientens eget samtykke, samtykke ved representasjon eller lovhjemler for tvangsbehandling.