Tvang og rettssikkerhet. En drøftelse av psykisk helsevernloven § 3-3 nr. 6

Fremstillingen omhandler helhetsvurderingen i psykisk helsevernloven (phlvl.) § 3-3 nr. 6. Loven regulerer ”pasientenes rettsstilling og hvilke maktpotensialer som institusjonen og helsearbeideren har overfor pasienter innskrevet i psykisk helsevern”.1

“Psykisk helsevern ytes på bakgrunn av samtykke etter bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven, med mindre annet følger av loven her”, se phlvl. § 2-1. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven (pasrl.) § 4-1 at

”Helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel”. Phlvl. § 3-3 hjemler et unntak fra pasrl. § 4-1. Bestemmelsen gir adgang til å tilbakeholde personer med alvorlige sinnslidelser uten samtykke. Det fremgår av phlvl. § 3-3 nr. 6 at: ”Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende”.

Det er interessant å klarlegge helhetsvurderingen da det ikke angis uttømmende i lovteksten hva som skal vektlegges i vurderingen