Rettslig grunnlag for bruk av tvang i etableringsfasen for tvungent psykisk helsevern

Alle mennesker har en rett til frihet og en rett til et privatliv. I norsk rett følger dette av Grunnloven §§ 94 og 102, og av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 5 og artikkel 8. 1 Likevel vil staten i visse tilfeller ha behov for å begrense disse rettighetene. Begrensningene vil på bakgrunn av rettighetenes betydning, oppleves som svært inngripende overfor individet. Legalitetsprinsippet vil derfor komme inn som en viktig sikkerhet for å sikre at individets rettssikkerhet blir ivaretatt. Inngrep i menneskerettighetene bør kun skje som en siste utvei, innenfor kontrollerte rammer og med tydelige vilkår. Psykisk helsevernloven gir en særskilt tillatelse til å gjøre inngrep i individets frihet og privatliv i de tilfeller hvor formålet er å gi vedkommende nødvendig helsehjelp.2 Loven stiller imidlertid mange og strenge vilkår for når inngrep uten samtykke kan foretas.

Oppgavens hovedproblemstilling er hvilken adgang psykisk helsevernloven gir til å bruke tvang i tidsperioden før det er fattet vedtak om tvungent psykisk helsevern etter phvl. § 3-3 a. Med «tvang» menes i denne sammenheng helsehjelp som gis «uten at det er gitt samtykke», jf. definisjonen i phvl. § 1-2 tredje ledd. Begrepet omfatter følgelig både fysisk og psykisk tvang. For å besvare problemstillingen vil jeg foreta en rettsdogmatisk analyse av vilkårene for bruk av tvang i de relevante bestemmelsene i psykisk helsevernloven kapittel 3. Kapittelet regulerer etablering og opphør av tvungent psykisk helsevern, og enkelte av disse bestemmelsene vil derfor ha betydning for oppgavens problemstilling.

Oppgaven befinner seg på et rettsområde som for tiden er under utvikling. De siste årene har det særlig vært fokus på å øke vernet av borgernes rettssikkerhet innen tvungent psykisk helsevern.3 Bruk av tvang i perioden før pasienten formelt er innlagt på institusjon er videre i liten grad omtalt i forarbeider og juridisk litteratur. Oppgavens problemstilling er derfor aktuell som følge av at rekkevidden av disse tvangshjemlene delvis er uklare.

For å skape en oversiktlig struktur i framstillingen vil etableringsprosessen for tvungent psykisk helsevern deles i fire faser. Disse fasene utgjør en tidsakse som vil danne strukturen i oppgavens hoveddel. Hva de ulike fasene innebærer kan best illustreres med et praktisk eksempel.