Integritet og rom : Om hvordan pasient og miljøpersonale opplever å være i samme rom over et lengre tidsrom i en psykiatrisk akuttavdeling

Bakgrunn, metode og teori

I denne studien har jeg undersøkt hvordan pasienter og miljøpersonale opplever å være i samme rom over et lengre tidsrom i psykiatrisk akuttavdeling. Jeg gir stor plass i oppgaven til den livsverden som pasienter og miljøpersonale forteller meg om. Pasientene, som gjennomlevde en psykotisk periode, hadde fått iverksatt skjerming med personalvakt eller fastvakt.

Gjennom kvalitative intervjuer er det undersøkt hvordan pasienter og miljøpersonale opplever sin integritet ivaretatt eller truet, og hvilke fagetiske dilemmaer personalet møter når de skal ivareta egen og pasienters integritet. Fire pasientene ble intervjuet den siste uken de var innlagt ved en akuttpsykiatrisk avdeling. De hadde vært i samme rom med personalet fra noen dager til flere måneder mens de var innlagt. Seks miljøpersonale ble også intervjuet, og forteller om opplevelser fra å være i samme rom med pasienter, nødvendigvis ikke dem jeg har intervjuet, men om gode og dårlige opplevelser i forhold til det å være i samme rom med den gruppen pasienter som er omtalt over.

Materialet er analysert og drøftet i lys av eksistensiell fenomenologisk teori med vekt på temaene integritet og rom og sammenhengen mellom dem. Ronald D. Laing og Maurice Meleau- Ponty er teoretisk de to viktigste bidragsyterne i denne studien, men også Søren Kierkegaard og Petter Kemp anvendes.

Resultater og refleksjon

Et sentralt tema i oppgaven er hvordan rommet, og de rommene som trer fram i rommet, berører integriteten, og hvordan identitet og integritet også influerer på forståelsen av rommet (ene). De rommene som trer fram i analysen er eksistensielt rom, perseptuelt rom, kroppsrom, intersubjektivt rom, imaginære rom, private rom, sosiale rom, fysiske rom, handlingsrom og bevegelsesrom. De er alle uttrykk for ulike sider ved det å være i samme rom. For både pasienter og personalet er det fenomener som trer fram i rommet som både fremmer og truer integriteten for den enkelte. Det som truer eller fremmer integriteten for den ene gruppen er nødvendigvis ikke sammenfallende med hva som truer og fremmer integriteten for den andre gruppen. Det kom også fram at et fenomen som truer eller ivaretar integriteten på et tidspunkt kan oppleves annerledes på et annet tidspunkt.

Pasientmateriale

I tre av fire intervju var pasientene spesielt opptatt av hvor vanskelig det var å utholde sin egen situasjon i den perioden de var i samme rom som et personale. Pasientenes situasjon var forskjellig, men de forteller om kaotisk tankeinnhold, frykt for verden omkring, høyt motorisk tempo og vansker med å kjenne den kroppslige substans. På forskjellige måter opplevde de et fragmentert og utydelig selv. Denne eksistensielle situasjonen medførte en trussel mot deres integritet. Det var gjennomgående at oppmerksomheten til pasienten var vendt innover og flere kjempet med påtrengende hallusinatoriske inntrykk. Det gjorde det vanskelig å forholde seg til omverdenen, væren-med-andre, og personalet kom i bakgrunnen og kunne i perioder bli utydelige. Flere pasienter beskriver det å være i samme rom som å være i fengsel og at personalets tilstedeværelse var for tett på og varte for lenge. Det kunne også oppleves trygt å ha noen i nærheten, og særlig for en kortere periode. I analysen viser jeg at identitet og integritet influerer på hvordan rommene fremstår for den enkelte. Noen rom ble ørsmå. Det er mange vitnesbyrd i materialet om hva som kan åpne rommene, men også hva som kan fortrenge rommene og fratar mennesket dets frihet.

Miljøpersonalmateriale

Et personale beskriver hvordan et strengt skjermingsregime oppleves som lite ivaretaende overfor pasienten og blir et fagetisk dilemma som også truer personalets integritet. En annen historie, fra et annet personale, gir flere eksempler på hvordan en ivaretar pasientens integritet, og som igjen styrker integriteten til den ansatte. Over halvparten av personalet er kritiske til det omfang med skjerming med personalvakt og fastvakt som finner sted i avdelingen. De opplever at det ofte oppstår en praksis som de mener er for rigid. Det vanligste var at ett personale fikk tildelt oppgaven å være i samme rom med en pasient annenhver time i løpet av en vakt og at fire til fem andre medarbeidere fordelte resten av timene. Over halvparten av tiden var det ufaglærte som var sammen med pasientene i disse situasjonene. Det kom også fram at det var avstand mellom hva som nedtegnes i de formelle vedtakene og hvordan fenomenene fremtrer i den praktiske hverdag. Jeg har registrert at pasienter og miljøpersonale var langt hyppigere i samme rom over et lengre tidsrom i de sengepostene som samtidig hadde størst overbelegg. Om fenomenet å være i samme rom finner hyppigere sted fordi det er lite egnede lokaler, eller fordi korridorene er fylt opp av pasienter i korridorsenger er omfanget i denne studien for lite til å si noe eksplisitt om. Det kan være en spennende problemstilling i en ny studie. Minst halvparten av de 12 pasientene jeg kartla opplevde at fenomenet varte i flere måneder. Jeg fikk kun intervjuet en pasient som hadde opplevd dette over et så langt tidsrom. Det er grunn til å tro at jeg ikke har fått intervjuet de som gjennomlever de største eksistensielle lidelsene i denne gruppen. I en ny studie, med tilgang til større metodisk mangfold (bl.a feltstudier) og lengre tidsperspektiv, vil det å søke kunnskap om hvordan noen av de sykeste pasientene i psykiatrien opplever dette fenomenet bli et nyttig og spennende felt å utforske.

Sammenfatning

Jeg gir i denne studien ordet til pasienter i en eksistensiell situasjon så smertefull at den truer både identitet og integritet, og til personalet som skal møte denne smerten. I materialet er det mange vitnesbyrd om å være i samme rom, men det er også vitnesbyrd om å være i hvert sitt rom og i rom på ulike plan og nivå. Identitet fordrer rom og integritet fordrer kontakt mellom rommene. Rommene er tvetydige, de er i kontinuerlig i forandring og står i forhold til hverandre. Det kommer fram i intervjuene, både med pasienter og miljøpersonale, at det å være i samme rom i mange situasjoner oppleves problematisk for begge parter. Når to mennesker er tett på hverandre, og den fysiske bevegelsesradiusen er så begrenset som beskrevet i denne oppgaven, så står mange rom i, mellom og omkring dem i fare for å bli krenket. Samtidig er det nettopp i noen av de nære møtene, men ikke for nær, inne på et pasientværelse at helbredelse noen ganger kan finne sted.