Bruk av tvangsmidler ved en akuttpsykiatrisk avdeling

Bakgrunn: I de senere årene har det vært stort fokus på bruk av tvang innen psykiatri i Norge, både offentlig og i fagmiljøer. Å redusere unødvendig bruk av tvang er viktig både i behandlingsmessig og etisk perspektiv. Denne studien setter søkelyset på bruk av tvangsmidler og skjerming ved to akuttpsykiatriske enheter ved et sykehus på Østlandet.

Hensikt: Ved å belyse bruken av tvang kan dette medvirke til at sjefer og ansatte bli mer bevisst på problematikken rundt bruk av tvang. Dette kan bidra til å finne tiltak og gi læring, noe som kan bidra til å redusere tvang.

Metode: Dette er en kvalitativ og kvantitativ studie om hvilke synspunkter og utfordringer sjefer og personalet har ved bruk av tvangsmidler ved to enheter ved en psykiatrisk avdeling. Den kvalitative delen består av intervju med fem sjefer og kommentarer fra personalet i to spørreskjemaer. Avkrysningsfeltene i disse spørreskjemaene er den kvantitative delen. Det ene spørreskjemaet hadde svaralternativene svært uenig, uenig, nøytral, enig og svært uenig. Det andre spørreskjemaet hadde svaralternativene ja eller nei. I analysen er fokuset synspunkter og utfordringer sentralt.

Funn: I intervjuene og kommentarene kom det fram at det kunne være utfordringer knyttet til god relasjon og tillit til pasienten etter bruk av tvang, mangel på personal og fagfolk til tider, vanskelige omgivelser noen steder, viktig med debrifing etter episoder, viktig å ta opp episoden med pasienten i ettertid og noen ganger lite akseptabel bruk av tvang. På det ene spørreskjemaet (N 45) var det overraskende mange som svarte nøytral. Det gjaldt spørsmål om synspunkter på bruk av tvang. Spørsmålene det gjaldt var først og fremst i forhold til behandlingsrelasjonen (14), fallitterklæring for psykiatrien (15), om pasienten ble krenket (13), brukt for mye tvang (16), skulle brukes mer tvang og regressive pasienter (19). På to av spørsmålene var uenighet og enighet jevnt fordelt. Det gjaldt spørsmålet om det var for lite ressurser (uenighet 19/enighet 15 og om pasienter med liten sykdomsinnsikt trenger tvang (uenighet 18/enighet 16). Resterende fire spørsmål, gir omsorg og sikkerhet, forebygge farlige situasjoner var det ujevnt fordelt. Det andre spørreskjemaet (N 43) var det klart flertall på spørsmålene om de hadde nok kunnskaper om Lov om psykisk Helsevern (36 ja), om en hadde vært involvert i saker hvor kontrollkommisjonen hadde gitt pasienten medhold (29 nei), om en hadde fått nok opplæring i å håndtere konfliktsituasjoner (32 ja). Opplevd etiske dilemmaer (38 ja), om en har nok innflytelse til at ens meninger blir hørt på (32 ja) og om en har behov for debrifing i etterkant etter utagerende episode.

Konklusjon: Å få ned bruk av tvangsmidler og tvungen skjerming minimalt. Men det er ikke til å unngå at tvang er nødvendig i situasjoner som vil kunne få fatale konsekvenser hvis en ikke griper inn. Det er viktig at personal og behandlere har godt kjennskap til lov om psykisk helsevern har trening i kommunikasjon i konfliktsituasjoner, sjefer som er bevisst på og kan implementere tiltak med hensyn til problematikken, de fysiske omgivelsene er sikret og ikke skaper problemer i situasjoner hvor bruk av tvangsmiddel er nødvendig, rommene er estetisk fine, muligheter for aktiviteter også under skjermingsperioden, tilstrekkelig faglig kompetanse og nok ressurser til å håndtere problematikken.

Engelsk:

Background: In recent years there has been considerable focus on the use of coercion in psychiatric care in Norway, both in public and professional communities. The reduction of unnecessary use of force is important in both treatment-related and ethical perspective. This study highlight the use of coercive measures and shielding by two acute psychiatric units one at a hospital in eastern Norway.

Purpose: By illuminating use of force this can contribute to employees health workers and their leaders become more aware of the issues surrounding the use of coercio

Method: This is a qualitative and quantitative study focusing on leaders and staffs views and challenges in the use of coercion by in two separate units at a psychiatric ward. The qualitative part consists of interviews with five bosses leaders and comments from staff in two questionnaires. Checkbox fields in these questionnaires are the quantitative part. One questionnaire reply response options strongly disagree, disagree, neutral, agree and strongly disagree. In the second questionnaire the response options were yes or no. In the analysis, the focus views and challenges are central.

Findings: The interviews and comments revealed that there could be challenges related to maintaining, obtaining a good relationship and trust to the patient when force is being used lack of personnel and professionals at times, difficult conditions in some places, importance of debriefing after episodes, importance of going through the episode with the patient afterwards and sometimes very unnecessary use of force. In one questionnaire (N 45) there were a surprising number of respondents neutral. This concerned questions about views on the use of force. Primarily in relation to the treatment relationship (14), admission of failure for psychiatric care (15), if the patient were violated (13), to much use of force (16), should be more use of force on regressive patients (19), On two questions there was disagreement and consensus evenly. It concerned the question of whether it was too little resources (disagreement 19 / consensus 17) and patients with little illness insight requires coercion (disagreement 18 / consensus 16). For the Remaining four questions, provide care and safety, preventing dangerous situations the response was unevenly distributed. The second questionnaire (N 43) there was a clear majority on the questions whether they had enough knowledge of the Law on mental Healthcare (36 yes), if one had been involved in cases where the Control Commission had given patient agreement (29 no), if one had had enough training in dealing with conflict situations (32 yes). Perceived ethical dilemmas (38 yes), if one had enough influence so that one's opinions are heard on (32 yes) and whether there is a need for debriefing afterwards by externalizing Conclusion: Reducing coercive and compulsory screening as much as possible to a minimal. But it is inevitable that coercion is necessary in situations that could have fatal consequences if one does not intervene. It is important that personnel and clinicians have good knowledge of the MHA, has training in communication in conflict situations, leaders who are aware of and implement measures in regard to the issues, the physical environment is secured and do not course problems in situations where use of coercive is necessary, the rooms are aesthetically fine good, opportunities for activities also during shielding period, adequate expertise and enough resources to handle the problem.