Det større bildet Helsepersonellets opplevelse av å tvangsernære pasienter ved behandling av anorexia nervosa

Det å måtte bruke tvang på arbeidsplassen er en krevende arbeidsoppgave for helsepersonell ved ulike institusjoner innen psykisk helsevern (Norvoll & Lossius Husum, 2011). Denne oppgavens målsetting er å undersøke den subjektive opplevelsen helsepersonell har i ulike institusjoner når de jobber med å utføre tvang under måltidsrettet behandling av pasienter med diagnosen anorexia nervosa. Studiens hovedproblemstilling er å finne ut av den subjektive opplevelsen for helsepersonell når de jobber med å utføre tvangsbehandling i forbindelse med tvangsernæringsvedtak hos døgnpasienter med diagnosen AN. Studiens design er en kvalitativ undersøkelse med en fenomenologisk tilnærming (Smith, Flowers & Larkin, 2009). Datagrunnlaget er dybdeintervjuer med helsepersonell ved ulike institusjoner innen psykisk helsevern i Oslo og omegn som er godkjent for måltidsrettet tvangsbehandling av pasienter i døgnbehandling med diagnosen anorexia nervosa. Utvalget består av åtte informanter. Med utgangspunkt i erfaringer og opplevelser fra informantenes side er datamaterialet delt inn i fire hovedtemaer med ulike undertemaer. Disse fire hovedtemaene viste seg å være gjennomgående fremtredende i analysen av informantenes svar. De viste videre å kunne bidra med en ryddig oversikt som tydelig kan synliggjøre den subjektive opplevelsen til de ulike informantene og bidra med en helhetlig opplevelse. Resultater: Funn i undersøkelsen viser at det å utføre tvang kan medføre negative tanker og vonde følelser for helsepersonell. Informanter opplever en ambivalens og sterke følelser knyttet til at de kan se nødvendigheten av tvangen, samtidig som de kan oppleve det som smertefullt å gjennomføre selve tvangsbehandlingen. Videre viser undersøkelsen at det ser ut at gjennomføringen av tvangsernæringen kan legitimeres fra informantenes side av ytre forhold som vedtak, opplevd enighet blant helsepersonell, og at utførelsen av vedtaket er livsreddende for den enkelte pasienten. Spesielt en tanke om å redde livet til den enkelte pasienten i en akutt fase er en strategi som kan oppleves av informantene som en beskyttende faktor for å kunne være trygg i sin rolle under gjennomføringen av tvangsernæringsvedtak. Når det å tvangsernære pasienter oppleves som mer utfordrende, men allikevel må gjennomføres, opplever informantene at det å snakke med kollegaene om vanskelige følelser og tanker gjennom debriefing hjelper.