Mer av det som ikke virker. Om målet om å redusere bruken av tvungent psykisk helsevern, med særlig vekt på vilkåret om manglende samtykkekompetanse

Det har lenge vært et politisk mål å redusere bruken av tvungent psykisk helsevern i Norge. I 2017 ble vilkåret om manglende samtykkekompetanse innført i psykisk helsevernloven § 3-3 nr. 4. Et av formålene med lovendringen var å få ned bruken av tvang. I oppgaven ser jeg nærmere på bruken av tvang, både i et historisk perspektiv, i lys av menneskerettighetene og i lys av psykisk helsevernloven § 3-3 og pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Det blir analysert to relevante høyesterettsdommer, hvorav den ene benytter seg av og legger stor vekt på et rundskriv fra Helsedirektoratet. I den rettspolitiske diskusjonen tar jeg opp utfordringene med lovendringen og utfordringene med å oppnå målet med redusert bruk av tvungent psykisk helsevern ved hjelp av en lovendring. (Spoiler alert: Bruken av tvang har ikke blitt vesentlig redusert etter lovendringen). En delkonklusjon er at følgen av innføringen den nye bestemmelsen etablerer en terskel for å inneha samtykkekompetanse, som samtidig blir terskelen for å utelukke tvang. Dette kan ha uheldige konsekvenser for pasienter. Et annet funn er at avstanden mellom terskelen for å ha samtykkekompetanse og terskelen for å kunne anvende tvungent psykisk helsevern skaper et tolkningsrom som Høyesteretts bruk av et rundskriv fra Helsedirektoratet fyller, på tross av åpenbare svakheter ved rundskrivet. Konklusjonen i oppgaven er at målet om å redusere bruken av tvungent psykisk helsevern i Norge ikke oppnås gjennom en lovendring alene, men at det krever langt mer sammensatte vurderinger enn bare å endre loven.