Utilregnelighet under utvikling-en analyse av psykosevilkårets utvikling og vurdering av ulike reguleringsformer for tilregnelighet

Tema, problemstilling og aktualitet

Det har tradisjonelt blitt oppfattet som et grunnleggende rettferdighetsprinsipp at overtredelse av et straffebud ikke alene gir grunnlag for straff. Det må foreligge visse subjektive forhold ved gjerningspersonen som gjør at han kan bebreides for sin handling.1 Slik bebreidelse foreligger ikke dersom han var utilregnelig på handlingstidspunktet. Det er derfor et vilkår for straff at gjerningspersonen var tilregnelig. I kjølvannet av 22. juli-rettssaken oppstod det stor offentlig debatt rundt problemene knyttet til utilregnelighetsregelen, og da spesielt vilkåret om at gjerningspersonen må ha vært «psykotisk» da handlingen ble foretatt. Debatten ledet til en omfattende utredning av strafferettslig utilregnelighet og et forslag til endring av den eksisterende regelen. I juni 2019 vedtok Stortinget en ny utilregnelighetsregel, som både skiller seg fra det skisserte forslag og rettstilstanden i norsk strafferett de siste 90 årene. Med den gjeldende utilregnelighetsregelen har Norge vært i særklasse på verdensbasis, som ett av få land med en utilregnelighetsregel basert på det medisinske prinsipp. Store deler av den overnevnte debatten har gått ut på hvorvidt prinsippet burde videreføres, eller om også Norge burde ha en utilregnelighetsregel basert på et blandet prinsipp. Ved ikrafttredelsen av den nye utilregnelighetsregelen vil Norge for første gang siden 1929 vurdere tilregnelighet etter et blandet prinsipp. Det er enighet i norsk rett om at tilregnelighet skal være et vilkår for straff. Utfordringen ligger i å utforme en mest mulig treffsikker regel. Denne oppgaven er ment som et bidrag i debatten og skal forsøke å belyse ulike sider av hvordan en utilregnelighetsregel kan utformes. Temaet for oppgaven er utviklingen av regelen om strafferettslig utilregnelighet og hvordan ulike reguleringsformer kan arte seg.