Manglende samtykkekompetanse som vilkår for tvungent psykisk helsevern–en kvalitativ studie av helsepersonell sine erfaringer et år etter implementering i lov

Bakgrunn:

Den 1. september 2017 kom det endringer i psykisk helsevernloven. Den kanskje mest sentrale endringen var at fravær av samtykkekompetanse ble et vilkår for å kunne vedta tvungent psykisk helsevern. Lovens intensjon var økt selvbestemmelse og rettsikkerhet for pasienten.

Hensikt:

Denne masteroppgaven i psykisk helsearbeid har til hensikt å få mer kunnskap om helsepersonell sine erfaringer med lovendringen. Problemstillingen er: «Hvilken erfaring har spesialisthelsetjenesten med at manglende samtykkekompetanse er blitt et vilkår for tvungent psykisk helsevern?»

Metode:

Det er brukt kvalitativ forskningsmetode, og det er gjort semistrukturerte intervjuer av helsepersonell. De syv deltagerne i studien er leger og sykepleiere ved Lovisenberg Diakonale Sykehus og Sykehuset Østfold. Systematisk tekstkondensering er benyttet for å analysere intervjuene.

Resultater:

Fem resultatkategorier ble identifisert:

• Vurderinger av samtykkekompetanse kan være komplekse og arbeidskrevende

• Hensyn til liv og helse opp mot selvbestemmelse og rettsikkerhet skaper etiske dilemmaer

• De fleste av studiens deltagere er skeptiske til lovendringen

• Man ser sykere pasienter og fortvilte pårørende

• Det stilles spørsmål ved om samfunnet aksepterer større risiko for vold

Konklusjon:

Økt selvbestemmelse og rettsikkerhet var lovendringens intensjon. Det er usikkert om lovendringen har ført til mindre tvang, men pasientens rettsikkerhet antas å ha økt. Vurderinger av samtykkekompetanse kan være komplekse og arbeidskrevende. Med manglende samtykkekompetanse som vilkår for tvungent psykisk helsevern oppstår etiske dilemmaer. Dette er erfaringskunnskap fra klinisk arbeid, og materialet viser at kunnskap om lovverk og etisk bevissthet er viktig for alle yrkesutøvere i psykisk helsearbeid. Uansett hva loven sier om bruk av tvang, vil det alltid være nødvendig for helsepersonell å reflektere etisk rundt dette.

Abstract

Background:

On September 1, 2017, there were changes to the Norwegian Mental Health Care Act. Perhaps the most central change was that the absence of decision-making capacity became a condition for enabling compulsory mental health care. The intention of the law amendment was increased self-determination and security under the law for the patient.

Purpose:

The study intends to gain more knowledge about health professionals' experiences with this legal amendment. The research question is: "What experience does the specialist health service have with the fact that lack of decision-making capacity has become a condition for compulsory mental health care?"

Method:

Qualitative research method is used. Semi structured interviews have been done with health professionals. The seven participants in the study are doctors and nurses at Lovisenberg Diaconal Hospital and Østfold Hospital. Systematic text condensation has been used to analyze the interviews.

Results:

Five categories of results were identified:

• Complex and labor-intensive assessments of decision-making capacity

• Ethical dilemmas arise in consideration of life and health against self-determination

• Most of the participants are skeptical of the law change

• Sicker patients and despairing relatives

• Questions are being asked about whether Society accepts greater risk of violence

Conclusion:

Increased self-determination and security under the law were the intention of the law amendment. It is uncertain whether the change in law has led to less coercion, but the patient's security under the law is believed to have increased. Assessments of decision-making capacity can be complex and labor-intensive. Ethical dilemmas arise with the lack of decision-making capacity as a condition for compulsory mental health care. This is experiential knowledge from clinical work, and the material shows that knowledge about legislation and ethical awareness is important for all practitioners in mental health work. Whatever the law says about the use of coercion, it will always be necessary for health professionals to reflect ethically on this.