Tvungent psykisk helsevern - med hovedvekt på psykisk helsevernloven § 3-3

Antall vedtak om tvungent psykisk helsevern har vært stabilt de siste 12 årene. Det har blitt fattet omlag 8000 vedtak hvert år fordelt på omtrent 5 600 personer. I Norge er det en tverrpolitisk målsetting å oppnå økt frivillighet i psykisk helsevern. På bakgrunn av dette ble Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern av 2. juli 1999 (psykisk helsevernloven, phvl.) endret i 2017, hvor endringene innebar en innskjerping i adgangen til bruk av tvang i psykisk helsevern. Tall fra Norsk pasientregister viser en viss reduksjon i antall tvangsvedtak mot utgangen av 2017, noe som antas å ha en sammenheng med innføringen av vilkåret om manglende samtykkekompetanse. Tall fra Norsk pasientregister i 2018 indikerer imidlertid allerede nå at denne utviklingen ikke vil vedvare. I denne oppgaven har vi fastlagt innholdet i vilkårene som må være oppfylt for at tvungent psykisk helsevern skal kunne etableres eller opprettholdes etter phvl. § 3-3. Vi har identifisert hvilke formål, hensyn og internasjonale regler som ligger bak utformingen av lovens tvangsbestemmelse fordi vi mener det er en forutsetting å kjenne til grunnleggende hensyn og internasjonale rettskilder for å tolke og anvende lovens bestemmelse. I 2017 ble det i psykisk helsevernloven § 3-3 for etablering og opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern innført et nytt selvstendig vilkår om at pasienten må mangle samtykkekompetanse. Vi har undersøkt eventuelle virkninger endringen har fått for vurderingen av om tvungent psykisk helsevern kan etableres eller opprettholdes, samt hvilken betydning endringen har for vurderingen av de øvrige vilkårene i § 3-3. Psykisk helsevernloven § 3-3 oppstiller syv kumulative vilkår, av materiell og prosessuell karakter, som må være oppfylt for at tvungent psykisk helsevern skal kunne etableres eller opprettholdes. Bestemmelsen er omfattende og vilkårene er strenge. Dette innebærer at den faglige ansvarlige står overfor vanskelige vurderinger i praksis. I realiteten treffes gjerne avgjørelsene i et hektisk arbeidsmiljø og i akutte situasjoner som krever raske avgjørelser. Samtidig er det tale om svært inngripende avgjørelser som kan få store konsekvenser for pasienten. Det kan være nødvendig å fatte tvangsvedtak om tvangsinnleggelse av hensyn til pasienten selv og samfunnsvernet. Bestemmelsen er utformet på en måte som skal ivareta pasientens grunnleggende rettsikkerhet og beslutningen skal alltid være den «klart beste løsning» for pasienten. Pasientens selvbestemmelsesrett og rettssikkerhet er ment styrket ved innføringen av det nye vilkåret om manglende samtykkekompetanse. Lovgiver oppstiller en generell målsetting i formålsbestemmelsen, jf. phvl. § 1-1, om å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern. Styrking av pasientens selvbestemmelsesrett og rettssikkerhet er viktige tiltak for å sikre dette. En utfordring ved tolkningen og anvendelsen av vilkåret om manglende samtykkekompetanse er at begrepet kan oppfattes som vagt og upresist. Riktig anvendelse forutsetter dermed at helsepersonell har tilstrekkelig kunnskap om hvordan vilkåret skal forstås. Innføringen av vilkåret innebærer en omvelting av vurderingen av om tvungent psykisk helsevern skal kunne etableres eller opprettholdes. Ytterligere har vilkåret ført til endringer for vurderingen av de øvrige vilkårene i bestemmelsen. Blant annet har vi vist at behandlingsvilkåret ikke vil kunne komme til anvendelse overfor en samtykkekompetent person. Dette innebærer at pasienter som innehar sin samtykkekompetanse og som er til fare for egen helse ikke lenger vil kunne tvangsinnlegges etter § 3-3.