Vi bruker jo ikke tvang for å straffe noen

Det rettslige utgangspunktet for behandling i norsk helsevesen er at den skal være frivillig og basert på informert samtykke. Lovverket åpner derimot opp for unntak fra denne generelle hovedregelen, der man i psykisk helsevern kan fatte vedtak om behandling under tvang, med de menneskerettslige betenkeligheter det medfører. På verdensbasis ligger Norge generelt høyt på tvangsstatistikken, der frihetsberøvelse gjennom psykiatri har ført Norge på Europa-toppen i tvangsbruk. Et konsistent funn i forskning på tvangsbruk viser at det er forskjeller mellom relativt sammenlignbare avdelinger, sykehus, og geografiske områder på mengde og type tvang de benytter. Norsk senter for menneskerettigheter sier de er bekymret over høye tall på tvangsbruk, og stiller spørsmål ved om myndighetene sikrer at mennesker med psykiske diagnoser «får et tilstrekkelig vern mot ulovlig tvangsbruk i tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser». Tvangsbruk i psykiatrien har i en historisk kontekst vært gjennom en nærmest konstant debatt. Helsepersonells utøvelse av tvang ble gjenstand for kritikk som vekker assosiasjoner til å problematisere ikke-jurister som rettsanvendere. Fra forskning på tvangsfeltet ser det ut til at en vanlig antakelse er at helsepersonells holdninger (til tvang) påvirker helsepersonellets (tvangsutøvende) atferd, og det er foreslått at dette har innvirkning på hvor mye tvang som utøves. I lys av tidligere forskning og kritikken av tvangsbruk i Norge, er denne studiens undersøkende problemstilling: Hva er helsepersonell ved psykiatriske avdelinger sine holdninger til, kunnskap om, og erfaring med, bruk av makt og tvang? Problemstillingen besvares med diskursanalyse, der helsepersonells diskurser om bruk av makt og tvang i skal analyseres med institusjonskritiske teorier av Michel Foucault, Erving Goffman og Yngvar Løchen i et rettssosiologisk perspekt. Rettsosiologi kan kort defineres som beskrivelse og analysering av retten i samfunnet, hvorav denne oppgaven forstår psykiatrien som en rettslig samfunnsinstitusjon, og psykiske lidelser og tvang som rettsliggjorte fenomener. Til innsamling av data har oppgaven benyttet et semsitrukturert intervju med seks helsepersonell, og intervjuene ble analysert med Carla Willigs Foucaultinspirerte diskursanalyse. Funnene viser at informantene konstruerer holdninger til, kunnskap om, og erfaring med bruk av tvang og makt i ulike diskurser innenfor to temaer. Analyse og drøfting av de viser at alle diskursene kan forstås i lys av det perspektivet som tilsynelatende har hegemoni innenfor dagens psykiatriske praksis, hvilket får betydning for måten oppgaven forstår rettsliggjøringen av psykiatri.