<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?><xml><records><record><source-app name="Biblio" version="7.x">Drupal-Biblio</source-app><ref-type>34</ref-type><contributors><authors><author><style face="normal" font="default" size="100%">Dahl, Vilde Kristine Valding</style></author></authors></contributors><titles><title><style face="normal" font="default" size="100%">Finnes det et rettslig grunnlag for ECT-behandling under tvang?</style></title></titles><keywords><keyword><style  face="normal" font="default" size="100%">ECT</style></keyword><keyword><style  face="normal" font="default" size="100%">elektrosjokk</style></keyword><keyword><style  face="normal" font="default" size="100%">helsepersonelloven § 7</style></keyword><keyword><style  face="normal" font="default" size="100%">legalitetsprinsippet</style></keyword><keyword><style  face="normal" font="default" size="100%">nødrett</style></keyword><keyword><style  face="normal" font="default" size="100%">Psykisk helsevernloven</style></keyword><keyword><style  face="normal" font="default" size="100%">straffeloven § 17</style></keyword><keyword><style  face="normal" font="default" size="100%">tvangsbegrensningsloven</style></keyword></keywords><dates><year><style  face="normal" font="default" size="100%">2021</style></year><pub-dates><date><style  face="normal" font="default" size="100%">06/2021</style></date></pub-dates></dates><urls><web-urls><url><style face="normal" font="default" size="100%">http://hdl.handle.net/10852/87041</style></url></web-urls></urls><publisher><style face="normal" font="default" size="100%">UiO, Det juridiske fakultet</style></publisher><pub-location><style face="normal" font="default" size="100%">Oslo</style></pub-location><language><style face="normal" font="default" size="100%">eng</style></language><abstract><style face="normal" font="default" size="100%">&lt;p&gt;Elektrokonvulsiv behandling (ECT, også kalt elektrosjokk) er en behandlingsform som i dag blir tilbudt pasienter tilknyttet psykisk helsevern. Behandlingen har vist gode resultater for pasienter med alvorlige depresjoner og som ikke har hatt effekt av terapi eller medikamentell behandling. ECT-behandling er imidlertid også forbundet med hukommelsesproblemer, og virkningsmekanismen er uklar. ECT praktiseres i noen tilfeller uten at pasienten har samtykket til det, altså under tvang. Dette er rettslig problematisk, ettersom det ikke finnes noen klar lovhjemmel for slike inngrep. Praktiseringen av ECT er derfor omstridt, og står i et tvilsomt forhold til menneskerettighetene. Det følger av forarbeidene til psykisk helsevernloven (phvl.) at ECT uten samtykke er forbudt etter phvl. &amp;sect; 4-4 annet ledd. Likevel åpner forarbeidene for at ECT kan utføres under tvang i spesielle nødrettssituasjoner. Det samme synes å bli fulgt opp i forvaltningspraksis. Denne forvaltningspraksisen sammenholdt med forarbeidene viser til tre mulige rettsgrunnlag for ECT-behandling uten samtykke: nødrett som et selvstendig (ulovfestet) rettsgrunnlag, straffeloven &amp;sect; 17 og helsepersonelloven &amp;sect; 7. Hovedproblemstillingen er om det finnes rettslig grunnlag for ECT-behandling under tvang. Avhandlingen drøfter om de mulige rettsgrunnlagene nevnt over kan gi tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag, hver for seg eller samlet. Avhandlingen inneholder også avsluttende betraktninger om dagens rettstilstand, hovedsakelig i forhold til Tvangsbegrensningsloven, NOU 2019: 14.&lt;/p&gt;</style></abstract><work-type><style face="normal" font="default" size="100%">Master thesis</style></work-type><label><style face="normal" font="default" size="100%">etikk</style></label></record><record><source-app name="Biblio" version="7.x">Drupal-Biblio</source-app><ref-type>34</ref-type><contributors><authors><author><style face="normal" font="default" size="100%">Åsne Sørflaten</style></author></authors></contributors><titles><title><style face="normal" font="default" size="100%">Rettslig grunnlag for bruk av tvang i etableringsfasen for tvungent psykisk helsevern</style></title></titles><keywords><keyword><style  face="normal" font="default" size="100%">juridisk</style></keyword><keyword><style  face="normal" font="default" size="100%">legalitetsprinsippet</style></keyword><keyword><style  face="normal" font="default" size="100%">rettslig grunnlag</style></keyword><keyword><style  face="normal" font="default" size="100%">Tvangsinnleggelse</style></keyword><keyword><style  face="normal" font="default" size="100%">§3-3</style></keyword></keywords><dates><year><style  face="normal" font="default" size="100%">2021</style></year></dates><urls><web-urls><url><style face="normal" font="default" size="100%">https://bora.uib.no/bora-xmlui/bitstream/handle/11250/2772288/160_JUS399_V21.pdf?sequence=1&amp;isAllowed=y</style></url></web-urls></urls><publisher><style face="normal" font="default" size="100%">UiB, juridisk fakultet</style></publisher><language><style face="normal" font="default" size="100%">eng</style></language><abstract><style face="normal" font="default" size="100%">&lt;p&gt;Alle mennesker har en rett til frihet og en rett til et privatliv. I norsk rett følger dette av Grunnloven &amp;sect;&amp;sect; 94 og 102, og av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 5 og artikkel 8. 1 Likevel vil staten i visse tilfeller ha behov for å begrense disse rettighetene. Begrensningene vil på bakgrunn av rettighetenes betydning, oppleves som svært inngripende overfor individet. Legalitetsprinsippet vil derfor komme inn som en viktig sikkerhet for å sikre at individets rettssikkerhet blir ivaretatt. Inngrep i menneskerettighetene bør kun skje som en siste utvei, innenfor kontrollerte rammer og med tydelige vilkår. Psykisk helsevernloven gir en særskilt tillatelse til å gjøre inngrep i individets frihet og privatliv i de tilfeller hvor formålet er å gi vedkommende nødvendig helsehjelp.2 Loven stiller imidlertid mange og strenge vilkår for når inngrep uten samtykke kan foretas.&lt;/p&gt;&lt;p&gt;Oppgavens hovedproblemstilling er hvilken adgang psykisk helsevernloven gir til å bruke tvang i tidsperioden før det er fattet vedtak om tvungent psykisk helsevern etter phvl. &amp;sect; 3-3 a. Med &amp;laquo;tvang&amp;raquo; menes i denne sammenheng helsehjelp som gis &amp;laquo;uten at det er gitt samtykke&amp;raquo;, jf. definisjonen i phvl. &amp;sect; 1-2 tredje ledd. Begrepet omfatter følgelig både fysisk og psykisk tvang. For å besvare problemstillingen vil jeg foreta en rettsdogmatisk analyse av vilkårene for bruk av tvang i de relevante bestemmelsene i psykisk helsevernloven kapittel 3. Kapittelet regulerer etablering og opphør av tvungent psykisk helsevern, og enkelte av disse bestemmelsene vil derfor ha betydning for oppgavens problemstilling.&lt;/p&gt;&lt;p&gt;Oppgaven befinner seg på et rettsområde som for tiden er under utvikling. De siste årene har det særlig vært fokus på å øke vernet av borgernes rettssikkerhet innen tvungent psykisk helsevern.3 Bruk av tvang i perioden før pasienten formelt er innlagt på institusjon er videre i liten grad omtalt i forarbeider og juridisk litteratur. Oppgavens problemstilling er derfor aktuell som følge av at rekkevidden av disse tvangshjemlene delvis er uklare.&lt;/p&gt;&lt;p&gt;For å skape en oversiktlig struktur i framstillingen vil etableringsprosessen for tvungent psykisk helsevern deles i fire faser. Disse fasene utgjør en tidsakse som vil danne strukturen i oppgavens hoveddel. Hva de ulike fasene innebærer kan best illustreres med et praktisk eksempel.&lt;/p&gt;</style></abstract><work-type><style face="normal" font="default" size="100%">Mastergradsoppgave</style></work-type><label><style face="normal" font="default" size="100%">Tvangsinnleggelse, etikk</style></label></record></records></xml>